Taksonomi
Taksonomi eller systematikk handler om klassifisering, og denne artikkelen tar for seg hvordan kaktus er klassifisert og navngitt. Jeg tar utgangspunkt i kaktus fordi det er en helhetlig gruppe og kanskje den gruppen sukkulenter med størst forvirring og uklarhet når det kommer til navn.
Kaktusfamilien (Cactaceae) består av flere underfamilier, som igjen består av en rekke slekter. På engelsk brukes begrepene "family" for familie, "tribe" for underfamilie, og "genus" for slekt. En slekt består på sin side av én eller flere arter, som igjen kan deles inn i underarter, varianter og former. På engelsk brukes begrepene "species" for art, "subspecies" for underart, "variety" for variant, og "form" for form.
Art forkortes av og til som "sp." dersom artsnavnet er ukjent. Underart forkortes til "subsp." eller "ssp". Variant forkortes til "var." eller "v.", og form til "fa." eller "f.". Begrepene underart og variant brukes litt om hverandre. I dag brukes helst underart (ssp.) i stedet for variant (var.) når nye arter beskrives eller gamle arter omskrives. Men i kaktustaksonomi vil en finne veldig mange tilfeller av "var." om hverandre med "ssp.". Dette kan være veldig forvirrende, men p.g.a. hvordan formalitetene i botanisk navngivning fungerer kan en ikke bare endre underart til variant uten videre.
Latinske plantenavn skal skrives i kursiv, men dette er selvsagt ikke noe en havner i fengsel for om en dropper! Her gjøres det mest fordi det er en vanesak, også bidrar det til bedre lesbarhet. Latin brukes fordi kun de færreste kaktus og sukkulenter har norske navn. Noen få, slik som Echinocactus grusonii (se bilde under) har norsk navn - i dette tilfellet "Svigermors pute" eller "Gullkulekaktus". Det er jo fint med norske navn, men så ser vi i dette eksempelet at vi faktisk har to norske navn. Da er det etter min mening enklere å holde seg til de latinske navnene.
Navngivning og omnavning endrer seg etter hvert som den botaniske og vitenskapelige forståelsen utvikler seg. Etterhvert som flere og flere kaktusarter ble oppdaget utover på 1800-tallet og inn i 1900-tallet ble det behov for en del navneendringer, omrokkeringer og videreutviklet systematikk. Store navn innen kaktusverdenen, som Schumann, Britton & Rose, Backeberg, og Hunt, har fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet vært sentrale i utviklingen av kaktustaksonomi. Uheldigvis har flere av disse personlighetene dratt kaktustaksonomien i vidt forskjellige retninger.
Det aller mest kjente navnet innen kaktusverdenen er nok den tyske kaktuseksperten Curt Backeberg. Han var en såkalt "splitter" - altså en som kanskje fokuserte mer på forskjellene mellom plantepopulasjoner enn på likhetene. Backeberg beskrev hundrevis av arter og underarter og delte en rekke store slekter inn i mange mindre slekter i sitt magnum opus "Die Cactaceae". Dette leksikonet ble publisert fra 1958-1962 i seks bind på over 4000 sider, og publisert på engelsk i forkortet form i 1977 som "Cactus Lexicon". Det var i årtier en bauta innen kaktustaksonomi, men verket hans var også kontroversielt. Spesielt etter hans død i 1966 har han høstet mye kritikk for sitt arbeide, og den engelske botanikeren og taksonomen David Hunt har kanskje vært en av de mest profilerte kritikerne. David Hunt (og mange andre fremtredende engelske kaktuseksperter) har blitt kalt for "lumpers" - altså at de fokuserer på likheter mellom plantepopulasjoner snarere enn forskjeller, og foretrekker færre arter og slekter. I 2006 publiserte Hunt sitt livsverk (og motsvar til Backeberg) med sin nye revisjon av kaktusfamilien i "The New Cactus Lexicon". Hunts systematikk har av mange blitt adoptert som en slags "endelig" systematikk, men også Hunt har høstet mye kritikk for sitt arbeide. Mange har pekt på at han har vært altfor ivrig til å slå sammen slekter og henvise en rekke arter og underarter til synonymer.
Hunt har også høstet kritikk for å ikke ta hensyn til genetikk i sin systematikk. I likhet med Backeberg og alle de andre store personlighetene før ham har Hunt bare brukt morfologi i sin metodikk. Nyere studier basert på genetikk publisert gjennom de siste 20 år viser en rekke svakheter og feil i Hunts verk.
I 2015 publiserte den franske kaktuseksperten Joël Lodé et enormt verk kalt "Taxonomy of the Cactaceae" som tok mål av seg å lage en ny eller oppdatert systematikk basert på genetikk. Boken i to volumer er basert på en sammenstilling av alle de genetiske studiene publisert frem til da. Lodé jobber nå med å ferdigstille en oppdatering av dette verket (planlagt utgitt i 2025) basert på ny forståelse og nye genetiske studier. Basert på genetiske studier sammenstilt i Lodés verk, blir Backeberg til en viss grad frifunnet fra en god del av kritikken som har blitt rettet mot ham, samtidig som det også kommer frem at Hunt tok feil i flere av sine antakelser og teorier. Forhåpentligvis vil det oppdaterte verket til Joël Lodé bli mer innflytelsesrikt enn det har vært til nå. På disse nettsidene vil i hovedsak Joël Lodé sin systematikk bli brukt når det gjelder kaktus.
Navn og forvirring
I Romeo og Julie skrev Shakespeare "A rose by any other name would smell as sweet", og selv om kaktuseksperter kan krangle så busta fyker om hvilket navn som skal gjelde, er det tross alt slik at det er planten som er det viktige og ikke navnet.
Det er allikevel fint å kunne sette et navn på planten sin. En kan jo kalle den Gudrun eller Torstein og være godt fornøyd med det, men det kan ofte gi en liten ekstra glede å vite det rette latinske navnet på planten sin. Men det er ikke alltid så lett å finne ut hva det navnet er. Noen ganger er det ganske enkelt. Noen arter er velsignet med et helt særegent utseende og har kanskje bare ett navn, mens andre kan ha et dusin navn eller mer. Noen ganger flyttes også en art fra en slekt til en annen, eller kanskje arten er såpass lik på en annen art at en botaniker bestemmer seg for å slå dem sammen og da må det ene navnet bli et synonym.
Vi kan ta en titt på kaktusslekten Ariocarpus som eksempel. Da Ariocarpus agavoides først ble beskrevet i 1941 ble den kalt Neogemesia agavoides, men i 1962 ble den overført til Ariocarpus basert på studier av den amerikanske botanikeren Edward F. Anderson som mente den hadde så mange likheter med andre Ariocarpus at den måtte overføres dit. I 1989 ble Ariocarpus fissuratus var. hintonii (se bilde under) beskrevet som en ny variant av A. fissuratus. Så i 1992 ble Ariocarpus bravoanus beskrevet som ny art. I 1997 ble det publisert en studie som viste at A. bravoanus og A. fissuratus var. hintonii var nærmere beslektet enn A. fissuratus var. hintonii var til A. fissuratus. Derfor måtte det en omrokkering til.
Men selv om A. fissuratus var. hintonii ble beskrevet før A. bravoanus, ble det nye navnet A. bravoanus ssp. hintonii fordi den var opprinnelig beskrevet som en variant mens A. bravoanus var beskrevet som en art. Siden reglene for navngivning er svært strenge, vil alltid navnet til en art ha forrang foran en variant, derfor ble det A. bravoanus ssp. hintonii i stedet for A. hintonii ssp. bravoanus. Og i tillegg var det på denne tiden sterkt anbefalt å ikke lenger bruke kategorien "variant" eller "var." for inndelinger under kategorien "art" - derfor ble det A. bravoanus ssp. hintonii i stedet for A. bravoanus var. hintonii. Her er det altså viktig å holde tunga rett i munnen!
Som et annet eksempel kan vi ta slekten Leuchtenbergia som består av kun én art, Leuchtenbergia principis (se bilde under). Denne ble beskrevet i 1850. Leuchtenbergia er, i følge flere genetiske studier, nært beslektet med Ferocactus, og mange eksperter mener nok at de bør slås sammen til én slekt. Vel og greit, men problemet her er at slekten Ferocactus, som er en gammel og veldig kjent slekt med flere titalls arter, ble beskrevet i 1853. Leuchtenbergia er med andre ord en eldre slekt, og i følge navngivningsregler skal den eldste slekten ha forrang i navngivning. Dersom de to slektene skulle slås sammen ville den derfor måtte hete Leuchtenbergia. Det er jo i utgangspunktet ikke et problem, men det er nå slik at innarbeidede navn er vanskelige å godta at endres eller fjernes.
Noe av det samme problemet står en av de aller mest kjente kaktusene ovenfor, nemlig Echinocactus grusonii, som vi også var innom lenger oppe i artikkelen. Nyere genetisk forskning viser at E. grusonii trolig er en naturlig hybrid mellom en Ferocactus og en Echinocactus. Om foreldrene fortsatt eksisterer er uvisst. E. grusonii er nå omdøpt (av Joël Lodé) til Kroenleinia grusonii, men dette navnet brukes kun av ytterst få mennesker. For å gjøre det enda vanskeligere har nyere genetisk forskning splittet opp Echinocactus i Echinocactus og Homalocephala, og det er mye usikkerhet rundt slektskapet mellom slektene Ferocactus, Leuchtenbergia, Thelocactus og Stenocactus/Echinofossulocactus. Det gjenstår nok en del forskning her. Men uansett vil trolig et såpass innarbeidet navn som Echinocactus grusonii forbli i bruk i all overskuelig fremtid.
Og til sist kan denne artikkelen avsluttes med at så lenge man bruker et lovlig publisert navn, er det helt fint å bruke. Noen navn er lurere å bruke enn andre, men det er ikke slik at man må løpe ut i drivhuset og bytte navneskilt hver gang en ekspert finner for godt å endre på navn. For den arten som jeg kjente som Neoporteria napina i min oppvekst (se bilde under), og som i dag er mest kjent som Eriosyce napina, er alle følgende navn lovlig publisert og mulig å bruke: Eriosyce napina, Thelocephala napina, Neoporteria napina, Neochilenia napina, Chilenia napina, Chileorebutia napina, Echinocactus napinus, Hildmannia napina, Malacocarpus napinus, Notocactus napinus og til slutt Horridocactus napinus som er det aller nyeste navnet basert på genetiske studier (og slik det nok vil bli publisert i siste utgave av Joël Lodés "Taxonomy of the Cactaceae"). Foruten at dette eksempelet illustrerer noen av utfordringene med kaktustaksonomi viser det også litt om hvor stor uenighet det har vært (og er) mellom kaktuseksperter.
